Det skal så lite til

Da e flytta inn her i Torghallen så blei e ganske fort kjent med ei eldre frue oppe i 3.etg. Ho la sin elsk på me fordi morfar min hadde gitt ho sin første jobb i annonseavdelinga i Sunnmøre Arbeideravis, den gang da den va fremdeles oppe og gikk. Det hadde ho tydeligvis aldri glemt for ho tok me under vingen nesten fra dag en her i blokka. Det har e aldri glemt. I løpet av alle dei åra ho bodde her i bygget blei det mang en prat. Småkake kom på boret. Kaffe blei budt. Ho huska aldri at e hadde tatt farvel med kaffen. Skulle egentlig bare mangle, ho bikka jo 90 i løpet av alle disse gode samtalane vi hadde.

Det blei også flere historie om å vokse opp i byen vår på ei tid som dei i min generasjon egentlig ikke kan se for se i sine villeste fantasia. Om da en gang ikke hustelefona va vanlig i alle hjem. Da ho så si første appelsin. Hestekjerre i gatene som blei livredde da en høyt på strå her i byen kjøpte byens første bil! Men kanskje den historia som ga mest inntrykk samme kor mange ganga den blei fortalt, va da gamle fru Eide som ung speiderjente gikk rundt til loftsleilighete rundt om kring i byen til eldre fattige med brød og andre nødvendigheter. Ho glemte aldri dei velsignelsane og modige tårene ho fikk før ho forlot dem. Brød. Melk. Grunnleggende ting som vi i dagens oljenasjon sjelden tenkte over en gang som en nødvendighet for å overleve. Nåkken av oss drikke ikke melk en gang… Men d e egentlig ikke brødet og melka som e poenget mitt.


(Foto: Brød og melk var ikke en selvfølge i gamle dager)

No har vi velferdsstaten. NAV! Før d hadde vi trygdekontoret. Sosialkontoret. Tror e kan trygt fastslå at det e lenge siden det va vanlig at folk gikk til sengs sultne i kongeriket Norge, selv om det dessverre skjer enda. Den gangen da va d ei lita speiderjente som pitla se opp i Skaret for å gjør ei gammel enkefru glad. E har også en kompis så gjor det samme så seint som på 50-tallet. Dem behøvde det kanskje ikke. E ekkje så vel bevandra i velferdstatens historie, i hvertfall før vi blei tjukk av peng fra olja. Men poenget mitt e at folk brydde se. Joa folk «måtte» kanskje bry se mer før men dem gjor det i hvertfall!

Grunnen til at e begynte å tenkte over ditte her en liten opplevelse e hadde her om dagen. E sitte på Facebook og ser en e kjenne klaga sin nød over at han sitte som student oppe i bartebyen blakk og ikke fikk lagt blomster på sin kjære mors grav som hadde blitt 70. Han spurte så ydmykt om at nåkken av hannes venner kunne stikke opp på grava med nåkken blomster. Spilte ingen rolle om dei va sjølplukka en gang. Joa både e og andre sa så klart kunne vi det. Han blei overlykkelig. Av og til skal det så lite til. Men det va bra det va vase på grava ellers hadde nok dei tulipanane blåst vekk akkurat den dagen.

Det skal så lite til å gjøre nåkke som betyr nåkke for folk. Om det gjelde å ta hånd om nåkken som e nyinflytta. Enten i blokka eller til byen eller til landet. Det skal så lite til. Om det gjelde en kaffekopp, ei småkake eller en god prat. Eller en blomsterkvast på grava til nåkken som ikke kan gjøre det akkurat der og da. Kanskje vi burde tenkte litt mer på det...

Over og ut fra Demmagutt!!




Tags: